Hvil i fred
Heisann!
Det er en stund siden jeg har oppdatert bloggen nå.
Siden sist har det skjedd mye gøy, men det har også skjedd veldig triste ting..Det har gjort at jeg ikke har hatt noen inspirasjon til å skrive.
Derfor vil jeg nå fortelle noe av det triste som har skjedd, selv om det sikkert blir for mye å lese for noen av dere.
Den biologiske faren min møtte jeg første gang (som jeg selv husker) da jeg var 13 år. Av en eller annen grunn klarte vi ikke å oppretholde kontakten etter det, så det ble bare til at vi aldri så hverandre igjen, eller pratet sammen.
Det ble bare vanskeligere og vanskeligere å ta initiativ til å treffes for begge av oss, og jeg tenkte hele tiden at ''En dag når jeg blir eldre skal vi få så god kontakt''.
Så fikk jeg vite at han hadde fått kreft.. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle reagere, og hva jeg skulle gjøre. Selvfølgelig var dette en utrolig trist beskjed å få, men hjernen valgte å fortrenge det.
Tiden gikk og jeg fikk etterhvert vite at han var blitt kvitt kreften igjen, og jeg følte meg lettet.. Det var håp alikevel.
Så en dag fikk jeg meldingen. Han lå på Tønsberg sykehus, lindrene avdeling, og jeg måtte forte meg dit før det var for sent. Jeg gråt hysterisk og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men ringte mamma og hun kom med en gang for å hente meg.
Heldigvis kviknet han til da jeg kom meg på sykehuset, han hadde antageligvis fått en overdose på medisinene han gikk på, av sykepleierne.. Helt forferdelig og sykt at noe sånt i det hele tatt skal gå an.
Fra den dagen visste vi at det bare kom til å gå en vei, selv om vi holdt motet oppe.
Han ble flyttet til sykehjem på lindrene, og trente på å gå.
Jeg var på besøk ofte, og var fast bestemt på at denne gangen skulle vi ikke miste kontakten, og han var veldig glad for det. Det var jeg også.
Vi lo mye, og pratet om fremtiden, båtturer, grilling og gledet oss til han fikk kreftene tilbake og kunne få reise hjem fra sykehjemmet.
Desverre går det ikke alltid som man så inderlig håper på.
En dag jeg våknet, hadde jeg fått den meldingen igjen. Jeg måtte komme meg bort, for det var ikke lenge igjen, og denne gangen var det ikke en falsk alarm.
Verden braste sammen i hodet mitt og fikk på nytt angst..Kviet meg til å komme frem, men ville mest av alt få gitt han en klem og prata med han. Sånn gikk det desverre ikke..
Han var ikke til å få kontakt med da jeg kom, han var bevisstløs og så helt forferdelig ut.. Pustet såvidt.
Hele dagen satt vi bare ved hans side, helt til han tok sitt siste åndedrag, og det var slutt.
Hele familien var samlet på rommet, og alle braste ut i gråt.. Det var så uvirkelig, og det gikk ikke opp for meg med en gang hva som akkurat hadde skjedd. Sorgen jeg følte var ubeskrivelig.
Skyldfølelsen veltet innpå meg.. hvorfor hadde jeg vært så dum og ikke opprettholdt kontakten? Hvorfor hadde jeg gått og venta på den rette dagen, og utsatt det hele tiden?
Jeg vet ihvertfall nå at det hjelper ikke å gå rundt og angre og dvele ved ting. Pappa slapp til slutt smertene, og har det forhåpentligvis bedre der han er nå. Jeg savner han mye, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han.
Dette ble et langt og tungt innlegg, men følte jeg trengte å slippe det ut et sted.
Hvil i fred,Pappa :(
-Juliane Sara
Det er en stund siden jeg har oppdatert bloggen nå.
Siden sist har det skjedd mye gøy, men det har også skjedd veldig triste ting..Det har gjort at jeg ikke har hatt noen inspirasjon til å skrive.
Derfor vil jeg nå fortelle noe av det triste som har skjedd, selv om det sikkert blir for mye å lese for noen av dere.
Den biologiske faren min møtte jeg første gang (som jeg selv husker) da jeg var 13 år. Av en eller annen grunn klarte vi ikke å oppretholde kontakten etter det, så det ble bare til at vi aldri så hverandre igjen, eller pratet sammen.
Det ble bare vanskeligere og vanskeligere å ta initiativ til å treffes for begge av oss, og jeg tenkte hele tiden at ''En dag når jeg blir eldre skal vi få så god kontakt''.
Så fikk jeg vite at han hadde fått kreft.. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle reagere, og hva jeg skulle gjøre. Selvfølgelig var dette en utrolig trist beskjed å få, men hjernen valgte å fortrenge det.
Tiden gikk og jeg fikk etterhvert vite at han var blitt kvitt kreften igjen, og jeg følte meg lettet.. Det var håp alikevel.
Så en dag fikk jeg meldingen. Han lå på Tønsberg sykehus, lindrene avdeling, og jeg måtte forte meg dit før det var for sent. Jeg gråt hysterisk og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men ringte mamma og hun kom med en gang for å hente meg.
Heldigvis kviknet han til da jeg kom meg på sykehuset, han hadde antageligvis fått en overdose på medisinene han gikk på, av sykepleierne.. Helt forferdelig og sykt at noe sånt i det hele tatt skal gå an.
Fra den dagen visste vi at det bare kom til å gå en vei, selv om vi holdt motet oppe.
Han ble flyttet til sykehjem på lindrene, og trente på å gå.
Jeg var på besøk ofte, og var fast bestemt på at denne gangen skulle vi ikke miste kontakten, og han var veldig glad for det. Det var jeg også.
Vi lo mye, og pratet om fremtiden, båtturer, grilling og gledet oss til han fikk kreftene tilbake og kunne få reise hjem fra sykehjemmet.
Desverre går det ikke alltid som man så inderlig håper på.
En dag jeg våknet, hadde jeg fått den meldingen igjen. Jeg måtte komme meg bort, for det var ikke lenge igjen, og denne gangen var det ikke en falsk alarm.
Verden braste sammen i hodet mitt og fikk på nytt angst..Kviet meg til å komme frem, men ville mest av alt få gitt han en klem og prata med han. Sånn gikk det desverre ikke..
Han var ikke til å få kontakt med da jeg kom, han var bevisstløs og så helt forferdelig ut.. Pustet såvidt.
Hele dagen satt vi bare ved hans side, helt til han tok sitt siste åndedrag, og det var slutt.
Hele familien var samlet på rommet, og alle braste ut i gråt.. Det var så uvirkelig, og det gikk ikke opp for meg med en gang hva som akkurat hadde skjedd. Sorgen jeg følte var ubeskrivelig.
Skyldfølelsen veltet innpå meg.. hvorfor hadde jeg vært så dum og ikke opprettholdt kontakten? Hvorfor hadde jeg gått og venta på den rette dagen, og utsatt det hele tiden?
Jeg vet ihvertfall nå at det hjelper ikke å gå rundt og angre og dvele ved ting. Pappa slapp til slutt smertene, og har det forhåpentligvis bedre der han er nå. Jeg savner han mye, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han.
Dette ble et langt og tungt innlegg, men følte jeg trengte å slippe det ut et sted.
Hvil i fred,Pappa :(
-Juliane Sara
